Nr. 44.   Sjette søndag efter trefoldighet.

Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og farisæernes, kommer I ingenlunde inn i himmerikes rike. Matt. 5, 20.

Disse Frelserens ord finnes i evangeliet på idag. Det er strenge og meget merkelige ord. Og ordene er talte til Jesu disipler, og vedkommer således de kristne. Og jeg tror at de kristne skulde kjenne vegten av disse ord. Men når de kristne kjenner så megen urettferdighet hos sig, må de tilegne sig Kristi rettferdighet, og tro at deres urettferdighet regnes til rettferdighet, når Kristus har betalt for deres urettferdighet. Og når de kristne ikke har egen rettferdighet, men Kristi rettferdighet, som de må regne som sin, det vil sie: når de kristne kjenner at deres egen rettferdighet er intet annet enn mangel på rettferdighet, på hvad måte skal så deres rettferdighet overgå de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet? Av disse Frelserens ord høres det jo som disiplenes egen rettferdighet skulde overgå farisæernes egen rettferdighet. Katolikkerne sier at kjærligheten skal være grunnvollen for den levende tro, og at en kristen på sin side skal være hellig og rettferdig. Dersom således en kristen har mangel på kjærlighet, så har han ikke en levende tro. Ja, så sier katolikkerne. Dersom en kristen føler ondskap i hjertet, så har han ikke en saliggjørende tro, og dersom der i en kristens hjerte føles utålmodighet, da er djevlene ikke utdrevne av hans hjerte, men han er ennu i djevelens vold. Så sier katolikkerne. Dersom der i en kristens vilje føles onde lyster cg begjæringer, så som kjødslyst, gjerrighetens virkninger og annet sådant, så har han ikke hellige lyster og begjæringer i viljen, og en sådan er ennu ikke helliget ved nåden, eller helliggjort. Så sier katolikkerne. Dersom en kristen kjenner onde tanker hos sig, så har han ikke gode og gudelige tanker, og han er ennu ikke rett from og syndefri, så som en kristen skal være. Så sier katolikkerne. Og så sier den døde tros bekjennere, som bekjenner den lutherske tro med munnen, og er likesom forvisset om at de har den rette lutherske tro. De sier således: hellige lyster og begjæringer skal en kristen ha, og han skal bli som en engel, før han slipper inn i himmerikes rike. Hvordan går det nu med de kristne? Skal tro de slipper inn i himmerikes rike med den rettferdighet de nu har, nemlig Kristi rettferdighet, tilegnet ved troen, således som Luther lærer. Fornuften sier: Kristi rettferdighet er ikke din, du må ha så megen egenrettferdighet, at Gud ikke kan fordømme dig. Du på din side skal bli hellig og rettferdig, og ikke med en annens, nemlig Kristi rettferdighet, som ikke er din. Med din egen rettferdighet skal du komme frem for dommen. Du på din side skal bli hellig og rettferdig, før du kan tekkes Gud. Og det krever også katolikkerne og den døde tros bekjennere i lutherdommen. Disse nådetyver sier: Mennesket skal bli som en engel, før det kan komme inn i himmerikes rike. Og til bevis på denne lære taker de av dagens evangelium, hvor Jesus sier til sine disipler: «Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og farisæernes, kommer I ingenlunde inn i himmerike rike.» «Hører I nu, I falske profeter og villånder, som altid roser eder av Kristi rettferdighet, og selv er I så fæle og svarte som den onde selv. Hører I nu hvad Kristus sier ? Dersom eders o.s.v.» Så sier farisæerne, som har så megen egenrettferdighet, at de kan sie «Jeg takker dig Gud, at jeg ikke er som denne toller.» Eller som denne tids farisæere sier: Jeg har gjort mer godt enn ondt. Jeg har ikke gjort urett mot någen, men jeg har gjort hver mann rett, og min samvittighet refser mig ikke for synd.» Sådanne kan sie til de kristne: «I er så fæle og så svarte som tatere, skjønt I sier at I er rene ved Jesu blod.» Og de kristne kommer ingen vei fra disse beskyldninger. De må bekjenne sig for horer og tyver og skyldige i alle synder, men de stoler på at Kristus har betalt alt. De tilegner sig Kristi rettferdighet, og tror at den gjelder for Gud Fader. De taker Kristi blodige kjortel på sig, når de kommer frem for Gud. De efterfølger Jesu blodige spor fra Urtegården til Golgata. De står med sørgende og sønderknuste hjerter ved korset, og skuer den korsfestedes og tornekrontes sår. De samler sig sammen i et hus, og der gråter og jamrer de, når Jesus er død. Og dersom verdens prester ser at Jesu sørgende disipler gråter og jamrer, så sier de: «hvad er dette for hyling!» De går enda for annen gang til Golgata og gråter på Jesu grav. Der er nu de sørgende disiplers rettferdighet. Og når Jesus atter blir levende, blir de glade. Der er deres rettferdighet. Og når de får den Helligånds gave, begynner de å skjenne på verden og dømme den. Der er deres rettferdighet. Hvad mener I sørgende disipler? Vil I komme Gud for øine med denne rettferdighet? Vil I angrende syndere komme frem for Guds nådestol, når I efter det innvortes menneske er så svarte som tatere og så fæle som den onde selv? Jeg tenker at I har vel intet å trøste eder til annensteds, men med den rettferdighet som Jesus har fortjent eder, må I komme og rope og sukke. Fader vår o.s.v.

Evangelium Matt. 5: 20-26. I dagens evangelium har vår Frelser fremsatt sådanne steder, at disiplene og de kristne i almindelighet får skamme sig, om deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og farisæernes. Vi skal nu til opbyggelse for de sørgende og tvilende sjæle, såvidt vi forstår, forklare hvad disse Frelserens ord inneholder, og hvorledes vi rett skal forstå disse Jesu ord: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og farisæernes, kommer i ingenlunde inn i himmerikes rike.

Förste overveielse: Hvordan er de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet? Annen overveielse: Hvordan er disiplenes rettferdighet?

Förste overveielse: Hvordan er de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet? De skriftlærdes og farisæernes rettferdighet er lysende for verden, og består iser i utvortes dyd, stas, skjønhet og i utvortes ydmykhet, ikke i hjertets forandring eller i sann anger og syndsbekjennelse, men at de ellers skiller sig fra folket ved utvortes dyd. De er ikke som det rå sorgløse folk, som ikke har så meget skam, at de kan skjule sine onde gjerninger for verdens øine. Og de sikriftlærde og farisæerne er ikke sådanne som denne tids halvherrer, som drikker og spiller kort. midt under gudstjenesten. Men de rette farisæere er svært gudelige. De går i kirken og beder, og deres bønner er penere enn tollerens sukk. De bygger profeternes grave, hjelper de fattige, giver hverandre ære, bukker og beder om forlatelse, dersom huset er uflitt, når en fremmed kommer. Men dersom Jesu disipler om søndagen gnir någen aks med henderne, så irettesetter farisæerne dem for sabbatsbrudd. De har gode øine til å se de kristnes feil. Og når levende kristendom viser sig på et eller annet sted, da sier farisæerne: «Dette er ikke annet enn villfarelse», og så begynner de å forfølge de kristne. Og om de enn ellers vil gjøre rett mot alle, lærer de likevel sine barn å sie «Korban», det er: Gud skal ha foreldrenes del, så at de under lovens eller gudelighets skin skal få til inntekter for de geistlige. Frelseren refser dem også for at de siler myggen av og sluker kamelen, og at de æter op enkers hus, og han beder dem kaste den første sten på horkvinnen, ifall de var fri for henne. Sådan er de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet. Den er meget lysende for verden, og derfor kan de sie: Jeg har gjort mer godt enn ondt. Jeg har gjort rett mot alle folk, og jeg takker dig Gud, at jeg ikke er som andre mennesker, en røver, urettferdig, horkarl, eller som denne toller.» Og når farisæerne eller de skriftlærde utlegger skriften, sier de ved forklaringen av det femte bud: Du skal ikke slåa ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for dommen, men om hat, eller om det å slå ihjel med hjertet, taler de intet. Eller om någen i vrede og bitterhet sier til sin næste «raka, det er «din rakkar», det taler de skriftlærde intet om. Med ett ord sagt: hvad som angår de utvortes grove svnder, dem drömmer farisæerne og de skriftlærde, men hjertets ondskap vet de ikke av. De kjenner slett ikke hjertet, det er skjult for dem. Nikodemus kjenner heller ikke hjertets ondskap, derfor holder han ikke hjertets forandring og ny fødsel for nødvendig. De skriftlærdes rettferdighetslære er aldeles imot Guds ord og nådens orden, når de vil forklare folkets utvortes levnet, men den indre fordervelse og hjertets ondskap later de være å forklare. Og hos dem selv er någen synder tillatte, til eksempel bannskap, stas, verdsligsinnethet, hat og vrede. Med ett ord sagt, de skriftlærdes og farisæernes dydige levnet er ikke så svært. Og deres lære er helt omsnudd, når de ved forklaringen av budene utelater de sværeste ting i loven, nemlig rettferdighet og dom.

Annen overveielse: Hvordan rettferdighets skall disiplene ha, når den skal overgå de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet ? Den første ting ved denne rettferdighet hører vi straks av forklaringen på det femte bud, at disiplene skal komme til å kjenne menneskets indre fordervelse og hjertets ondskap, og at også de små synder skal bli til synd. Dette punkt undlater de skriftlærde og farisæerne å forklare. Farisæerne tror ikke at også en liten synd fortjener helvede. Frelseren viser at det å utskjelle næsten i vrede og bitterhet, fortjener like stor straff og dom som åpenbart mord. Dette er det første punkt som hører til disiplenes rettferdighet, at de skal forstå og utlegge Guds lov således, at en liten synd blir like tung og trykkende som en stor synd. Hat i hjertet er like så stor synd for Gud som åpenlyst mord. Skjønt det er så at disiplene ikke kan komme fra den indre fordervelse, bare at lovens rettferdighet skal gjøre det så trangt for dem, at synden kjennes som synd, så at ingen synd blir tillatelige, og Hinder tillatelighetens skygge blir gjort. Dette er det tyngste punkt i loven, som de skriftlærde og farisæerne utelater. Og någen disipler har ennå ikke fattet vekten av denne sak. Någen forstår ikke at en liten synd fører til fortapelse. Når til eksempel litt stas blir tillatelig, så forstår ennå ikke alle disipler at en sådan synd fører til fortapelse, ikke bare på grunn av det onde eksempel, men også på grunn av den tillatelighet, under hvis skjul den lille synd blir gjort. Når synden mister sin kraft, så mister også samvittigheten sin kraft, og en sådan synd som ikke kommer på samvittigheten, fører til fortapelsen, fordi mennesket ikke angrer den synd som det ikke opfatter eller kjenner som synd.

Disiplenes rettferdighet kjennes også på det å forlike sig med sin motstander. Det er atter et tungt sted i loven, som de skriftlærde og farisæerne later være å forklare og gjøre. Om huset er uflitt, når det kommer fremmede, sier de: «Om forlatelse, huset er så uflitt!» Men om de i vrede og bitterhet sier til næsten «raka», det holder de ikke for synd, og beder ikke om forlatelse. Ja, om de enda giver en annen en ørefik, holder de det ikke for synd, og beder ikke om forlatelse. Dette å forlike sig med sin motstander er någenlunde blitt en samvittighetssak for de vakte og troende, men ikke så tilfulle er dette viktige punkt i loven blitt en samvittighetssak, at det ikke trenger til å bli ennå viktigere. Dette er nu de viktigste steder i loven, som de skriftlærde og fariseerne later være å forklare og gjøre.

Men disiplenes rettferdighet skal være meget større enn de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet, dersom de vil komme inn i himmerikeis rike. For det første skal de forståa og utlegge Guds lov således, at også de små synder blir til synd og fører til fortapelse. For det annet skal de forlike sig med sin motstander. Hvad som ellers hører med til disiplenes rettferdighet, det innesluttes i de ting som vår Frelser taler om i det hellige evangelium. Når nemlig Guds bud forståes og forklares rett, blir disiplene store syndere. All egen rettferdighet og egen godhet utelukkes. Alle tanker, lyster og begjæringer, som ikke Guds ånd har virket, blir til synd, og de kommer derved til rett syndserkjennelse. De blir angrende og må tigge om nåde. Deri består nu disiplenes rettferdighet, som er meget større enn de skriftlærdes og farisæernes egen rettferdighet og egen hellighet, at disiplenes egen rettferdighet skal så helt ophøre, at de med levende følelse skal komme til å kjenne at de synker ned i helvede, og kommer under den evige dom, dersom ikke Kristus skjenker dean sin rettferdighet, og gjør dem så rettferdige, at Gud ikke mer kan dømme dem. Hvorledes er det nu, I Jesu disipler? Er nu eders rettferdighet større enn de skriftlærdes og farisæernes rettferdighet? Har I nu klædt av eder egenrettferdigihetens filler og taket på eder Kristi rettferdighet, hvormed I kan rose eder på dommens dag, og sie: Vår rettferdighet er meget større enn de skriftlærdes og farisæernes egenrettferdighet, for vi har Kristi rettferdighet. Kan I nu sie: Kristi rettferdighet er vår? Kan I nu rose eder av Kristi rettferdighet, når egenrettferdighetens djevel, som er Guds barns anklager, kommer og klager på eder, at I er horer og tyver? Kan I rose eder av eders rettferdighet, og sie: vi har en større og herligere rettferdighet enn de skriftlærde og farisæerne. Vi har Kristi rettferdigihet, som er vår egen rettferdighet, som Faderen ser på som den rette rettferdighet, hvorfor Faderen ikke kan dømme oss. Jeg tror at de rettferdiggjorte kan rose sig av sin rettferdighet, og sie til anklageren: Vi er rettferdiggjorte med Kristi rettferdighet. Amen.